| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til En folkefiende
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
TILBLIVELSE
Det første sporet etter en plan om det som skulle bli skuespillet En folkefiende, finner vi trolig i et brev Ibsen skrev i Roma 22. mars 1881 til Frederik Hegel:
Jeg vil betro Dem som en hemmelighed at jeg skriver på en ny bog, som vil blive færdig udover sommeren. Den kommer antagelig til at udgøre omtrent 20 trykte ark; dette arbejde interesserer mig meget, og jeg føler mig forvisset om at bogen også vil blive modtagen med interesse af almenheden. Om indholdet vil jeg imidlertid ikke for øjeblikket nærmere udtale mig; senere skal jeg måske komme tilbage dertil.
Dette var litt over et år etter at Et dukkehjem var utgitt, og før han hadde gått i gang med Gengangere. Det er ikke kjent hvilken bok han var begynt på, men det er rimelig å gå ut fra at det dreier seg om det skuespillet som ble ferdigskrevet året etter Gengangere. Litt over tolv uker senere (18. juni) informerer han sin forlegger om en forandring i sine litterære planer:
Det arbejde, jeg tidligere har skrevet om, er foreløbig lagt tilside og en af de første dage i denne måned begyndte jeg at tage fat på et skuespilstof, som længe har beskæftiget mine tanker og som nu trængte så sterkt ind på mig at jeg umulig længere kunde lade det ligge. Jeg håber at jeg vil kunde sende Dem manuskriptet inden midten af Oktober.
Av et brev Ibsen skrev til Hegel 30. september samme år, går det frem at det skuespillet som gjorde at han la det andre arbeidet til side, var Gengangere. Straks det var ferdig og avsendt til de aktuelle teatrene, tok han på ny fatt på «planen til et nyt fire-akters lystspil, som jeg allerede før har havt i tankerne, men som jeg skød tilside for ‹Gengangere›» (brev til Hegel 23. november 1881). Den neste gangen vi hører om det nye skuespillet, er i et brev til Hegel 16. mars 1882, hvor Ibsen meddeler at han arbeider for fullt med forberedelsene til det, og hvor han kan berolige Hegel med at det blir av en helt annen art enn Gengangere:
Det blir dennegang et fredsommeligt stykke, som kan læses af statsråderne og grossererne og af deres damer, og som theatrene ikke behøver at vige tilbage for. Det vil falde mig meget let at fuldføre og jeg vil se til at blive færdig dermed temmelig tidligt på efteråret.
I det samme brevet nevner han også at han i sine kommende diktverk vil kunne gjøre seg nytte av de mange iakttagelsene han gjorde i løpet av stormen omkring Gengangere.
Den 21. juni 1882 skriver Ibsen til Hegel fra Roma og kan fortelle at han dagen før har fullført sitt nye dramatiske arbeid, og at han vil begynne på renskriften av det 188 siders manuskriptet om et par dager. Han nevner også at han er i tvil om hvordan stykket skal genrebestemmes: «hvorvidt jeg skal kalde stykket et lystspil eller et skuespil; det har meget af lystspillets karakter ved sig, men også en alvorlig grundtanke.» Bare én gang, på De unges Forbund (1869), hadde han valgt betegnelsen «lystspil». Tittelen hadde han derimot klar: En folkefiende. Forleggeren blir bedt om ikke å kunngjøre den foreløpig, «men jeg ser gerne at det blir bekendt at jeg har skrevet et nyt lystspil i fem akter». Ibsen trodde på en gradvis utporsjonering av offentlig informasjon om nye dramatiske arbeider; det var hans erfaring at dette hadde størst positiv effekt på markedets interesse. En grunn til at han var inne på tanken om å kalle stykket et lystspill, kan ha vært at han ønsket å gi et tydelig signal om at denne boken var av en helt annen karakter enn Gengangere. Resepsjonen av Gengangere kunne nemlig tenkes å virke bremsende på etterspørselen etter det nye verket blant det bokkjøpende publikum dersom man hadde inntrykk av at forfatteren fortsatte i det samme sporet som sist. Ibsen hadde i et brev til Hegel
2. januar 1882 stilt spørsmål om striden som var utløst av utgivelsen av Gengangere, hadde skadet bokens avsetning, og Hegel hadde ifølge et brevkonsept 10. januar ikke gitt rom for tvil: «hertil maa jeg afgjort svare: ja». Ikke bare hadde salget av det aktuelle skuespillet vært merkbart mindre enn forventet, kunne Hegel fortelle, «Ogsaa paa Deres ældre Arbejder har det hele udøvet tilbagevirkende Kraft»
(KBK NKS 3742, 4°, II). Ibsen ble likevel stående ved betegnelsen skuespill på En folkefiende.
Begrepet lystspill har nok Ibsen oppfattet på samme måte som det ble brukt i dansk i samtiden, om et teaterstykke der grunnstemningen er munterhet, og der formålet er å more tilskuerne, især ved latterliggjøring av menneskelige laster og moralske skrøpeligheter. Det som gjør at han ikke vil kalle En folkefiende et lystspill, er trolig at han mener å ha lagt «en alvorlig grundtanke» inn i det, noe som blant annet kan vise til doktor Stockmanns kompromissløse individualisme.
I brevet 21. juni hadde Ibsen skrevet at han ville fullføre renskriften innen juli, men det meste av sommeren gikk uten at forlaget fikk noe å trykke. Hegel ble nok en smule utålmodig da det trakk ut med manuskriptet. Den 27. juni skrev han til Ibsen at han av de mottatte opplysningene hadde gått ut fra at trykkingen kunne begynne «noget ud i August». Dette var offentligheten blitt informert om: «Berlingske Tidende for iaftes havde en lille Notits derom, og det vil derfra gaa over i de øvrige Blade. Desuden har jeg gjort Meddelelse derom til tre af de største norske Blade» (brevkonsept, KBK NKS 3742, 4°, II).
Den 28. august sender Ibsen de fire første aktene fra feriestedet Gossensass til København og lover å sende femte og siste akt noen dager senere. Grunnen til denne forsinkelsen, oppgir han i følgeskrivet til Hegel, er «at jeg har skrevet stykket rent to gange efter hinanden for at opnå den størst mulige fuldkommenhed i dialogen». Dette skyldtes neppe at dramatikeren denne gangen fant dialogen å være av større betydning enn ellers i sine skuespill, men heller at man hadde «så rundelig tid», som han hadde skrevet i brevet 21. juni. I brevkonsept 6. september takker Hegel for manuskriptet til de fire første aktene av det nye skuespillet og føyer til:
Deres ny Skuespil maa komme i Boghandelen i den sidste halve Del af Novbr., saa det kan være spredt over alle tre Lande i god Tid før Julen uden Hensyn til, om det er opført eller ej. Indrømmer De mig dette, maa det vel udtrykkelig nævnes i Brevene til Theatrene. Vær saa god snarest at give mig Besked herom! (KBK NKS 3742, 4°, II).
Den siste delen av manuskriptet ble sendt til Hegel fra Gossensass 9. september, og sammen med det kommer Ibsen med noen betraktninger om sitt forhold til stykket og især til doktor Stockmann:
Beskæftigelsen med dette arbejde har moret mig, og jeg føler det som et savn og en tomhed at jeg nu er færdig dermed. Doktor Stockmann og jeg kom så fortræffeligt ud af det med hinanden; vi er så enige i mange stykker; men doktoren er et mere uredigt hode end jeg, og han har desuden adskillige andre ejendommeligheder, som gør, at man af hans mund vil tåle at høre adskilligt, som man måske ikke havde optaget så ganske vel, hvis det var blevet sagt af mig. Jeg antager, De er af samme mening, hvis De har læst manuskriptet.
Fra tidlig i juni 1881 hadde stoffet til det alvingske familiedramaet trengt seg på og skjøvet folkefienden til side på Ibsens skrivebord for et halvt års tid. Bortsett fra dette avbrekket har vi inntrykk av at arbeidet denne gangen hadde vært lystbetont, og at dikteren hadde rett i at det ville falle ham lett å fullføre det, som han skrev i brevet av 16. mars 1882. Mens han under arbeidet med de tre foregående skuespillene hadde lagt stor vekt på å samle handlingen i ett scenografisk interiør, fordelte han de fem aktene i En folkefiende på fire ulike lokaliteter: doktorens dagligstue (første og annen akt), «Folkebudet»s redaksjonskontor (tredje akt), en stor gammeldags sal i skipskaptein Horsters hus (fjerde akt) og doktorens arbeidsværelse (femte akt). Å la handlingen utfolde seg på steder hvor det kunne falle naturlig, i stedet for å måtte legge alle opptrinnene til samme rom, gjorde trolig arbeidet med komposisjonen mindre krevende, slik at skrivingen kunne gå lettere.
